http://www.motkur.no/erfaringer.htmSkadet av SSRI ?
MotKur
Du er ikke alene
Råd og tips
Aktuelle Linker
Meninger
Del Erfaringer
MotKur spør
<< forsiden
Andres erfaringer...
Veldig mange som får merkelige symptomer på SSRI, opplever at behandlingssystemet svikter. Det er lett å føle at man står alene.
Her får du et utdrag av andres erfaringer. Brukernes egne bivirkningslister om du vil...
Ønsker du å dele dine erfaringer, hører vi gjerne fra deg! [send en mail]
[1] [2] [3]
Hodepine av Seroxat
Jeg er ei jente på 22 år. Da jeg var såvidt fyllt 13, ble jeg satt på denne såkallte lykkepillen.
Uten videre oppfølging, sitter jeg her som 22 åring og går fortsatt på dette. I snart 7 år har jeg slitt med hode pine som ingen kan forklare hva kommer av. Jeg har vært til så mange forskjellige behandlinger, og utredninger og det eneste de sier, er att det sitter i psyken min...... jeg prøver så pent jeg kan å fortelle dem att nei,. Jeg har det bra, jeg har det kjempe fint med meg selv, det eneste er da hodepinen min...og endelig, etter å ha kjempa for å bli hørt og trodd, sier en fantastisk mann på nevropsykologisk avd att den hode pina, den stammer fra mitt bruk av seroxat.
Nå kjemper jeg en kamp mot abstinenser og annet ubehag som følger med dette legemidlet. Jeg må ta en dag om gangen, og det er ikke mye som fungere normalt. Sexlyst har vært manglende i mange år, energi har vært totalt borte og humøret har ikke bestandig vært på topp.
Om det på noen måte finnes noe, som kan gi hjelp til disse abstinensene, så gi meg gjerne en pekepinn.. vil så gjerne fungere normalt igjen!!
chloezena@hotmail.comRemeron er ett av "de nye" midlene som overtar etter SSRI - men er det lurt?
Hei, ser at dere gjerne vil ha kontakt med folk som har vært/kjenner noen som har vært suicidal etter bruk av Seroxat. Dette er ikke en historie om Seroxat, og jeg vet heller ikke om min opplevelse kvalifiserer til å kalles suicidal - men jeg kan skrive under på at jeg ikke var langt fra å ta mitt eget liv på grunn av "lykkepiller".
Min historie med bruk av SSRI er kort, men den har satt seg godt fast. Min lege anbefalte meg for et år siden å bruke Remeron, da jeg sliten etter flere dagers søvnløshet var innom legekontoret for å be om noe å sove på. Jeg spurte konkret om bivirkninger, men svaret var at det nesten ikke var noen bivirkninger på dette preparatetð "hvis du er uheldig kan du bli litt trøtt de første dagene, og du blir kanskje litt mindre kritisk til detaljer i arbeidet ditt, det er alt.." Det siste hørtes jo rent forlokkende ut, så hva var det å tape? Legen sa det var trygt, og selv om jeg presiserte at jeg bare var trøtt (men får prestasjonsangst i visse situasjoner) så anbefalte han dette sterkt. Han sa at han til og med skrev det ut til kvinner som hadde humørsvingninger i menstruasjonssyklusen, så dette var ikke bare til behandling av depresjoner.
Resultatet ble at jeg gikk på Remeron i 6 uker, og hadde alle bivirkningene som var beskrevet i det norske vedlegget + noen til.
Dagen etter første pillen var tatt måtte jeg sykmelde meg fordi jeg ble overfølsom for den minste lyd og bevegelse. En liste over bivirkninger inkluderer i tillegg munntørrhet, to fulle uker med diaré, fire forkjølelser, par episoder med krampe (feberaktig), apatisk/sløv osv. Det eneste som var som det skulle var at humøret ble helt jevnt. Men med galt fortegn - det var jevnt dårlig..
. Jeg prøvde etter legens formaning å øke til dobbelt dose to ganger. Han mente at så liten dose som jeg gikk på ikke hadde særlig effekt (bare innføringsdose) - selv om jeg påpekte at de negative effektene i hvert fall var kraftige nok! Begge ganger måtte jeg avbryte økningen etter bare noen få dager fordi jeg fikk skjelvinger og kjente meg regelrett forgiftet. Har forøvrig ingen tro på at bivirkningene ble meldt inn til legemiddelkontrollen av legen. Han ga uttrykk for at det var synd at jeg ikke tålte dette fantastiske preparatet - så jeg forsto at det heller var meg det var noe galt med.
Men det mest skremmende er to episoder etter at det hadde gått rundt 5 uker. Jeg var begynt å gå på jobb og var ute blant folk. To ganger sto jeg ytterst på perrongen, klar til å hoppe foran neste t-bane. Jeg var like rystet innest i margen begge gangene da jeg "våknet" til meg selv. Jeg vet at jeg hadde stått der og ventet - helt ubevisst - klar til å hoppe. Jeg husket ikke at, eller hvorfor, jeg hadde havnet der ytterst ute på perrongen; de siste minuttene var borte. Jeg har ikke prøvd å ta mitt eget liv, og jeg har aldri tenkt eller fundert seriøst over å gjøre det heller. Men jeg vet at med disse pillenes hjelp kunne jeg vært en del av den statistikken likevel. Jeg kunne ikke fortsette slik.
I dag har jeg fortsatt min hodepine, spenninger, angstanfall, og har mine døgn uten søvn rett før jeg snakke foran flere mennesker. Jeg får fortsatt ikke hjelp til å mestre angsten. Men jeg lever!
Ruinert av Zoloft!
Jeg er en ganske anminnelig mann på 35 år, som vinteren 2001 gikk på en
smell, eller det vil si: smellen kom høsten før da jeg tok min samboer i å
være utro. Jeg tilga henne aldri og flyttet kjapt ut. Senere denne vinteren
døde en nær slekning og etter at jeg hadde vært hjemme hos min mor og
hjulpet henne så godt det lot seg gjøre igjennom denne prossessen, så traff
jeg veggen med ett brak.
Hadde ikke lyst til å jobbe, ville bare sitte hjemme å se ut av vinduet,
venner betydde lite. Alle klassiske tegn på depresjon, så jeg tok kontakt
med lege etterhvert, for jeg forstod jo at det ikke gikk an å leve slik jeg
nå gjorde.
I ettertid anser jeg dette som min livs store feil, fikk først Cipramil hos
legen, men da jeg fikk endel bivirkninger som jeg som mann ikke kunne leve
med, gikk jeg over til zoloft etter noen mnd. Merket ikke så veldig mye til
medisinene, men fikk litt mere lyst til å "leve" så det tok helt overhånd,
begynnte å feste ganske hardt i lange perioder, ble sykemeldt pga
depresjonen, økonomien løp løpsk med mange dyre forbrukslån som jeg da ikke
hadde noen muligheter til å betjene. Dette betydde ikke noe, ingenting
betydde noe, så lenge jeg fikk i meg alkohol. Vennene mine ble jeg helt
likegyldig til, samtidig som jeg var livredd for å være alene for da ville
jeg komme til å ta livet av meg. Tankene spant veldig mye rundt det å ta
livet av seg selv, eller enda værre....det hadde jo ikke vært så dumt å ta
livet av noen andre heller.......Jeg er jo tross alt
uovervinnelig......trodde jeg. Gikk på disse pillene i over ett år og det
var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke fortsatte med dem. Tok
etterhvert kontakt med legen når jeg innså at jeg ikke kunne leve slik jeg
nå gjorde, men da skrev han ut noe som het Remeron(tror det er riktig navn).
Leste om de ulike bivirkningene jeg kunne få ved bruk av dette middelet og
begynnte aldri på det, da å legge på seg og bli fet alltid har vært mitt
livs største mareritt..... ble da truet av legen min med at om jeg ikke
begynnte med disse pillene, så ville han ikke være legen min mer. Så det som
ble enden på denne historien var at jeg sluttet på dagen å ta alt av piller,
dumt...fikk da mange rare reaksjoner i kroppen, muskelskjelvingene var vel
dem jeg husket best, men var fast bestemt på at jeg aldri skulle ta en
eneste pille mer i hele mitt liv. Tok meg sammen og fikset meg en ekstrajobb
for å få betalt noe av den gjelden jeg hadde opparbeidet meg grunnet mitt
utsvevende liv.....ett år etter mistet jeg hovedjobben min og gikk på nok en
alvorlig smell, men denne gangen bestemte jeg meg for å ikke gidde å
kontakte lege, dem skjønner jo ikke noe likevel......og ja, tror også at
disse pillene var med på å sørge for at jeg i perioder ble sykemeldt pga
depresjon...alt ble liksom sterkere med disse, alt av negative følelser ble
repetert i hodet mitt intill det kjedsommelige, og jeg klarte ikke holde det
borte.....
Nå skal sant sies at jeg ønsket å prate med psykolog allerede første gangen
jeg kom i kontakt med disse legemiddlene, men ble avfeid med at medisinene
ville gjøre meg frisk og at det ikke var noen grunn til å belaste
helsevesnet med mine små problemer. Har hatt suicidale tanker siden
ungdommen, men aldri fått noen hjelp til å jobbe meg ut av disse. Flyttet
til ett annet sted og håpet å kunne starte på nytt....men føler ikke at
legene tar meg på alvor her heller....men piller, det vil jeg aldri mer
ta......har en regning som må betales grunnet disse pillene, og ja, jeg
holder dem hovedansvarlig for at det gikk i utforbakke med meg og at
økonomien min er rasert i mange år framover. Så hadde det vært mulig, så
hadde jeg nok saksøkt dem for hva dem var verdt....
Cipramil
Som nittenårig fikk jeg plutselig panikkangst. I begynnelsen skjønte jeg ikke hva som skjedde med meg. Jeg ble generelt nervøs, asosial og hadde konstant redsel for panikkanfallene. Jeg gikk til psykolog en liten periode, men det hjalp meg ikke. Som 22 årig fikk jeg endelig hjelp, og fikk utskrevet Cipramil. I begynnelsen var det himmelen! Jeg følte meg normal igjen, og kunne gjøre ting jeg ikke hadde klart på lenge, jeg levde! Etter hvert som angstanfallene forsvant, ble jeg bekymret over hva som skjedde med kroppen min. Aldri "i slaget",, jeg følte meg likegyldig til alt, var aldri hoppende glad lenger. Jeg følte jeg hadde mistet personligheten min, blitt mekanisk. Jeg ville slutte på Cipramil. Men det var ikke så lett som jeg trodde. Jeg begynte å trappe ned for et år siden. Da jeg slapp cipramilen helt, oppdaget jeg bivirkninger som konsentrasjonsvansker og en surrende, rar følelse i kroppen, men det verste er følelsen av strømstøt, og følelsen av å være "utenfor" kroppen min. Dette er utrolig ubehagelig, og jeg lurer på om noen har erfaringer med om bivirkningene forsvinner etter hvert, eller må jeg rett og slett leve med dem?
AngelstadNielsen@hotmail.comCipramil/Cipralex
Etter å ha prøvd mange forskjellige antidepressiva (og opp 30 kg) fikk jeg for ca 1,5 år siden en resept på Cipramil. Kort fortalt hjalp det meg litt på psyken, før det forverra seg igjen. Hadde mange bivirkninger som kvalme, diaré, svimmel og ”ut-av-kroppen” følelse. Legen min ville ha meg til å ta Cipralex istedenfor det skal være bedre med tanke på disse bivirkningene. Men jeg sliter med de ennå.
Har halvert dosen mi (5 mg) men blir så dårlig psykisk, og bivirkningen blir bare litt mildere.. None med erfaring fra disse medikamentene? Vil gjerne ”snakke” med deg. Mail meg på
snikkelora@yahoo.noFant plutselig dene siden på nettet, og vil gjerne bidra til å advare mot Zoloft.
Jeg fikk Zoloft av min lege fordi han mente jeg var deprimert etter å ha stilt meg de foreskrevne spørsmålene om depresjon fra et skjema utarbeidet av (hvem???) Legeforeningen? Jeg var helt imot, men gikk med på å prøve....
Kan hvilken som helst almenlege anbefale slike midler til en pasient som er moderat deprimert? Jeg vil heller kalle meg litt nedstemt etter en del problemer i privatlivet og på jobben. Helt utrolig. Det er vel en stor forskjell på å være litt nervøs og lei seg og å ha en depresjon.
Jeg tok kun to tabletter og fikk panikkanfall 8 timer etter den siste tabletten. Helt fryktelig - klarte ikke å løfte armene og hodet, jeg kaldsvettet; det rant av ansiktet. Hadde aldri opplevd noe lignende. Fikk hele sommeren ødelagt, og satt bare hjemme og var helt vissen. Følelsen av en utrolig matthet kom med jevne mellomrom, og jeg var livredd for å miste kontrollen. Jeg seponerte tablettene momentant.
Min mann skjønte ingenting, og jeg var alene hele dagen. Jeg klarte f.eks. ikke å vaske håret, da jeg var redd for å bøye hodet ned i vasken. Klarte heller ikke å gjøre de daglige gjøremålene i huset. Å gå ut var helt utelukket. Jeg satt i 23 graders varme på verandaen med en tykk ulljakke, tykke tøfler og frøs.
Da jeg til slutt turte å gå ut alene var jeg ikke som før; jeg var svimmel, jeg måtte holde meg fast i disken i forretningene, måtte sette meg på tilgjengelige krakker i kjøpesenteret. Jeg følte meg svært ulykkelig - skulle dette vedvare, skulle jeg ha det sånn resten av livet? (Jeg er nå pensjonist).
Etter ett år er jeg mye bedre, men fremdelse litt svimmel og ør. Opplevelsen av det fryktelige angstanfallet, da jeg faktisk trodde at jeg skulle dø skal jeg aldri glemme. Min skepsis til legestanden er dessverre blitt dårlig.
På nettet har jeg funnet en (amerikansk) side som tar for seg alle bieffektene av Zoloft; den er utarbeidet av leger som er motstandere av SSRI-produktene, og oppfordrer folk til å klage til den institusjonen i Amerika som anbefaler og kontrollerer legemidler .
Ingen virkning av antidepressiva - bare bivirkninger
Hei jeg er en mann på 31 år som har slitt med angst og depresjon i 12 år nå. Jeg har brukt mange forskjellige medisiner mot mine psykiske plager. Det begynnte med panikkangst som etterhvert bredte seg til mer generell angst. Jeg husker også at jeg lå i sengen i 10 dager uten å spise men bare ville ligge i senga fordi jeg var så deprimert. Jeg sliter nå 12 år etterpå med veldig sosial angst. jeg har også vært rusmisbruker i over 10 år. Grunnen til at jeg ruset meg var for å slippe unda disse tvangstankene jeg har slitt med i 12 år nå. Jeg har også fysiske plager som gjør at jeg også får tvangstanker. Jeg bruker nå Metadon mot mine rusproblemer. Siden jeg ikke får lov til å bruke beroligende preparater som benzodiazepiner sammen med Metadon så sliter jeg veldig med sosialangst fortiden. Da jeg fikk panikkangst for cirka 12 år siden fikk jeg også utskrevet Valium på legevakten. Disse var til veldig hjelp for meg i begynelsen men ettervært fikk jeg ikke mer beroligende medisiner og måtte dermed kjøpe Valium på svartebørsen mot mine angst plager. Jeg fikk mange C-preparater mot min angst i begynnelsen men disse preparatene som jeg her nevner hadde ingen virkning på meg men kun bivirkninger selv om jeg brukte disse preparatene over tid. De jeg brukte uten virkning var: Seroxat, Fontex, Nycoflox, Cipramil, Zyprexa, Zoloft, Haldol, Truxal, Trilafon, Fluanxol, Anafranil, Tolvon, Nozinan, Melleril. Alle disse preparatene fikk jeg ingen virkning mot mine psykiske problemer men fikk en hel rekke med bivirkninger av disse preparatene. De preparatene jeg brukte som jeg også fikk skrevet ut av lege og psykiater var Valium, Alopam, Xanor og Rivotril. Jeg fikk utskrevet disse men et preparat om gangen sammen med en rekke c-preparater som jeg har nevnt. Etterhvert som tiden gikk fant jeg ut at det var Rivotril 2 mg som var det preparatet som virket best på meg da det hang lengst i kroppen. Men siden jeg brukte dette preparatet hver dag i 11 år sluttet de å virke på meg etter noen år ettersom jeg også brukte Hasj , Amfetamin og Heroin. Da jeg fikk innvilget Subutex mot min opiatavhengighet måtte jeg slutte med Rivotrilen. Da jeg trappet ned på Rivotril og Temgesic for å begynne med Subutex. Fikk jeg en nedtrapping av både Temgesic og Rivotril på 14 dager. Grunnen til at6 jeg også måtte trappe ned på Temgesic som er det samme som Subutex. Var fordi legen min var rappotert inn til fylkeslegen og ikke fikk lov til å skrive ut Temgesic til meg. Da jeg sluttet med disse preparatene ble jeg veldig syk og fikk feber og spyde i flere dager. Jeg fikk et voldsomt krampeanfall som gjorde at jeg ble helt blå i fjeset og fikk blackout. Da måtte moren min ringe til ambulanse og jeg ble lagt inn på Nervrologisk avdeling på sykehuset. Jeg husker ikke noe særlig av mitt opphold på sykehuset men jeg gikk i psykose og ble deretter lagt inn på Psykiatrisk avdeling på sykehuset i Haugesund. Jeg lå der på psykiatrisk med psykose i en uke. Da jeg ble utsktrevet begynnte jeg på Subutex. Nå som tiden har gått har jeg gått over til Metadon da jeg fikk angst av å bruke Subutex. Jeg bruker bare Metadon nå og ingenting mot mine psykiske problemer. Jeg fungerer sånn noenlunde av Metadon men sliter litt med angsten enda. Dette er litt av min historie og jeg ville bare fortelle dere litt av den.
Bruk av antidepressiva
Jeg har brukt antidepressiva de to siste årene, og har hatt lyst til å skrive et innlegg her en lang stund. En ting som helt klart har stoppet meg er at jeg har vært totalt likegyldig til alt mens jeg har brukt antidepressiva. Nå har jeg hatt en periode på to måneder uten bruk av SSRI, og jeg føler nå endelig for å skrive noen ord. Høsten 2002 fikk jeg en senreaksjon på et dødsfall i familien min. Faren min døde brått av kreft i mai 2001, og det påfølgende året jobbet jeg livet av meg for å "glemme". Det endte som det måtte i en ganske kraftig depresjon. Da jeg nevnte dette for legen min, fikk jeg ikke helt uventet en sykemelding og en resept på SSRI-preparatet seroxat. Jeg var svært langt nede og trodde at legen min bare var svært hjelpsom på den tiden, og tok dosen min med seroxat. Før jeg fikk resepten hadde jeg hatt tendenser til å drikke litt for mye i helgene, men da jeg begynte med Seroxaten tok alt helt av. Jeg begynte å drikke på hverdager, jeg begynte å prøve ut narkotiske stoffer, jeg handlet mer enn jeg kunne betale for og jeg ga fullstendig blaffen i alt som het jobb og forpliktelser. I tillegg opplevde jeg kraftige bivirkninger som "støt" i hodet og føttene, insomnia, maniske tendenser og selvmordstanker. Jeg gikk også til psykolog på den tiden, og mine selvmordstanker og en slags forverring av mine psykiske problemer utover høsten ble tolket som et behov for å bytte medisin. Jeg ble henvist til en psykiater som min faste psykolog visste om, og han satte meg på en svært sterk dose med en annen type SSRI-preparat. Jeg begynte på Nefadar med 400 mg dose daglig, mot en dose på 20 mg Seroxat fra før. Selv ante jeg ikke hva en slik endring ville medføre, og hadde jeg visst det i dag så hadde jeg aldri begynt på Nefadar. Jeg ble fullstendig likegyldig til alt som foregikk rundt meg, jeg ble sykemeldt fra jobben min over en lengre periode. Dessverre så var jeg nødt til å ta ansvar for en liten del av jobben min, hvilket innebar at jeg ofte jobbet på sene kvelds- eller nattestimer for å unngå å møte folk. Jeg følte meg presset til å jobbe samtidig som jeg hadde mer enn nok av problemer å takle på egenhånd. Dette skapte en stor bitterhet hos meg, og siden jeg konstant følte meg ruset på dosen med 400 mg Nefadar -som jeg ofte tok mer av for å få en større rus - så stjal jeg penger fra et firma jeg jobbet for på den tiden. Jeg ønsker ikke gå mer innpå akkurat den saken, men jeg vil ved å si dette bare belyse hva jeg mener om det legemiddelet som ble gitt meg. Jeg hadde en periode problemer med bruk av amfetamin. Psykiateren som skrev ut Nefadar til meg sa at den dosen jeg fikk av Nefadar og nettopp dette legemiddelet ville ta bort suget etter amfetamin, siden det virket sentralstimulerende. (Må da også minne om at dette legemiddelet ble tatt av markedet for kort tid siden) Det tok definitivt bort suget etter amfetamin, for virkningen av Nefadar var skremmende lik det narkotiske stoffet. Jeg fikk utvidede pupiller, ble ekstremt rastløs og kunne finne på å dra ut å jogge kl 4 på morgenen, etter å ha ligget våken hele natten og "skrevet" biografien om meg selv i hodet. Jeg hørte stemmer, fikk synshallusinasjoner og ble svært manisk. Jeg har lenge hatt en mistanke om at jeg har vært manisk-depressiv, spesielt siden det er en svært utbredt sykdom i min familie, men det er iallefall ingen tvil om at Nefadar og de andre SSRI-preparatene har ødelagt mye for meg. Jeg er fremdeles slave av SSRI, akkurat nå er det Fontex som gjelder -tilsvarende Prozac på det amerikanske markedet. Jeg har prøvd å slutte flere ganger, men depresjonen jeg da havner i vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle enda....
Hilde
Og jeg som trodde jeg var alene!
Jeg har sittet og lest alle erfaringene på denne siden, og er sjokkert!! Selv startet mitt helvete for 10 år siden. Gikk på en smell og fikk panikkangst og depresjoner. Legen forskrev dette nye "vidunderpreparatet" Seroxat.
Om det virket? Nei! Jeg gikk rundt som en zombie, hadde ikke følelser, angsten var like sterk, så da fikk jeg et preparat til for å dempe angsten. Etter noen år, ble jeg skilt, ikke lett å leve med en som ikke bryr seg... Ingenting betydde noe. Jeg forandret personlighet ble til en person ingen kjente, og til slutt suicidal. Innlagt på tvang. Der økte de doseringen og jeg var oppe i 120 mg. Jo mer medisin, jo mer depressiv. Byttet merke så mange ganger at jeg i dag ikke husker navnet på halvparten. Det rare er at det å bli suicidal ikke er merket som bivirkning her i Norge. Etter utallige innleggelser seponerte de bort ssri preparatet som jeg da hadde brukt i 7 år og dette over 3 dager. Om jeg fikk bivirkninger... Ja. Støt, kvalme, voldsomme raseriutbrudd, gråtetokter og ikke minst latteranfall, jeg som ikke hadde ledd på så mange år. Jeg ble redd, og sint for dette var følelser som var fratatt meg i så mange år.
Problemet var og er ennå 3 år senere at jeg ikke tåler sterke emosjonelle påvirkninger. Den brå nedtrappingen førte til at jeg har fått en mindre forstyrrelse i hjernestammen. Og det har utløst en sjelden form for narkolepsi.
Om jeg er bitter? Nei, men ingen kommer noen gang til å få meg til å ta et SSRI preparat igjen!
I dag er jeg 100% ufør, angsten er jeg ikke kvitt, men jeg lever, - innimellom med støt ennå.
Mange har spurt meg om jeg ikke ønsker å saksøke noen, men jeg har forsonet meg med dette, og orker ikke å bruke resten av livet på å være bitter!
Så mitt råd til alle er: les boka Lykkepillen fra PAX, der er alle de hyggelige historene, he, he, men alle vi som sitter som fanger etter å ha brukt/bruker ulike SSRI preparater er ikke nevnt med et ord. Rart ikke sant, ikke rart jeg trodde jeg var den eneste som hadde fått livet ødelagt!
Seroxat-helvete
Jeg er en jente på 33 år som har hatt angst/depresjoner stort sett hele mitt liv. Helvete begynte da jeg fikk min yngste datter for snart 10 år siden. Da fikk jeg en alvorlig fødselsdepresjon med tvangstanker ca. 14 dager etter fødsel.
Jeg gikk til legen, som anbefalte på det sterkeste å prøve Seroxat. Depresjonen/angsten var i å for seg ille nok, men etter noen dager på 40 mg seroxat havnet jeg nesten i en psykose. Angsten ble ti ganger verre. Turte ikke være alene med barna mine i frykt for at jeg skulle "klikke" og skade dem. I de perioder hvor mannen min var på jobb, måtte jeg bo hos svigerforeldrene mine sammen med barna.
Føler at jeg mistet mye av det første året til datteren min, siden jeg aldri turte å være alene med henne i frykt for å klikke.
Etter en lang periode på Seroxat forsvant tvangstankene mer og mer. Jeg har fungert noenlunde normalt i alle disse årene, med litt uro innimellom; men som jeg taklet med litt Stesolid. Hadde en del fysiske bivirkninger, som mye svetting om nettene, mareritt, stort søvnbehov med mer . Men det var noe jeg kunne leve med.
For en mnd siden dro jeg til fastlegen min for vanlig kontroll. Han ville sende meg til psykiater for videre utredning av medisineringen min. Psykiateren sa jeg skulle avslutte Seroxaten på dagen, for å gå over til Efexor depot 75mg.
Sa selv ifra til psykiateren at det skremte meg å måtte slutte på dagen, da jeg hadde lest så mye om bivirkninger man kunne få ved seponering. Psykiateren sa det ikke var grunn til bekymring!!
Etter noen dager kom bivirkningene. Trodde jeg hadde fått drypp. Kraftige strømninger i hodet og lammelser i venstre del av ansikt og ned venstre arm. Kraftig anst og hjertebank. Varmefornemmelser i hodet, svimmelheten er så voldsom at jeg trur jeg skal besvime hele tiden, kvalme og oppkast, kraftig hodepine og leddsmerter. Gråtetokter og kortidshukommelse, skjelvinger, problemer med uttalelse av enkelte ord.
Ringte legen og forlangte å bli innlagt på psykiatrisk avdeling, i seponeringstiden. Da jeg kom inn på sykehuset ble det konstatert at psykiateren jeg hadde vært hos, aldri skulle ha avsluttet Seroxat-medisineringen på dagen, men trappe sakte ned, og øke Efexor medisinen etter hvert.
Det er gått 14 dager nå. Jeg er fremdeles innlagt på psykiatrisk avdeling for å tilpasse medisineringen, men sliter med store bivirkninger. Har vurdert å kontakte pasient- ombudet. Hvis noen har lyst til å dele sine grusomme seroxat- erfaringer med meg, så bare ta kontakt!! Det ser for meg i hvertfall ut som om legene ikke vet helt hva de holder på med når det gjelder SSRI- preparater...
Mvh. L. Nicolaisen. (
liv_nico@hotmail.com)
Ønsker å dele mine erfaringer med andre
Min mann gikk på seroxat fra juni i fjor til februar i år, jeg opplevde en total
personlighetsforandring fra han bare få dager etter at han begynte på
seroxat. Han tok helt av og festet vilt, lite søvn, utro, enorm pengeforbruk,.
Da han hadde sluttet med seroxat og han ikke ble bedre, tok jeg etterhvert
kontakt med hans lege ved å skrive ett langt brev om alle endringene som vi
andre så. Legen tok omg. kontakt med meg pr. tlf. og kunne fortelle meg at
han hadde sett alle symptomene på min mann selv, beklaget at han hadde gitt
ham seroxat, da dette tydelig hadde krasjet med min manns psyke, og at han
hadde utviklet mani. Han ba meg formidle til min mann en time hos han,
dersom han ikke kom til avtalt time ville dette bli tolket som motsettelse
av behandling og legen ville da ty til tvangsinnleggelse.
I mellomtiden flyttet min mann hjemmefra og rett inn sammen med en russisk
venninne han hadde truffet på en av sine mange Syden turer. Jeg fikk
formidlet beskjeden, og han møtte opp hos legen. Etterpå fortalte mannen min
at legen hadde sagt at jeg overdrev og at han ikke kunne se noen form for
personlighetsendring. Faktum er i alle fall at jeg nå vet at han går til en
spesialist inne psykiatri og at han går på Orfiril som er medisin mot manisk
depressiv, dette vet jeg da jeg har sett medisinene og sett hvem som hadde
foreskrevet dette. Så legen fortalte meg nok sannheten og har fått han til
behandling. Han har nå gått på de nye medisinene i ca. 6 uker.
Jeg merker nå når jeg treffer min mann at han snakker roligere og er mindre
hissig, men han er fremdeles manipulerende, har ett enormt pengeforbruk,
fester masse, ønsker ikke kontakt med meg og barna. Hans ny venninne truer
meg med vår økonomi, påstår at jeg kun er ute etter min manns penger osv. Vi
har vært gift i 27 år, og jeg har jobbet i vår bedrift i alle år fra vi
startet denne sammen, så hvordan kan jeg være ute etter hans penger, vi har
jo felleseie.
Nå i ettertid har jeg vært mye inne på hjemmesiden til Bipolar Norge, og da
har jeg sett at det ikke er uvanlig at mennesker som går på SSRI
medikamenter pga. depresjoner "switcher" over til manisk depressiv diagnose.
Så om vi noen gang overlever dette som familie begynner jeg nesten å miste
troen på. Jeg måtte ta ut separasjon for å få tilgang til å foreta skifte å
prøve å beskytte deler av økonomien vår, ikke pga. at jeg ønsker slutt på
ekteskapet, da jeg fremdeles er glad i min mann og vet jo at han er syk. Men
samtidig føler jeg nå at jeg ikke kan ta kontakt med hans lege lenger, da vi
er separert, enda vi hadde en veldig fin samtale som igjen gjorde at min
mann nå går i terapi og får medikamenter mot manien (håper jeg i alle fall
at han fremdeles gjør).
Hva mener dere, kan jeg ta kontakt med legen for å forsikre meg om at min
mann fremdeles får hjelp? Kan jeg kanskje skrive et brev igjen så kan legen
selv avgjøre om han ønsker å kontakte meg? I alle fall får jeg i brevet
forklart mine bekymringer som han sikkert tar alvorlig uansett.
Mvh
Maria
Har vært likegyldig i 6 år!
Det skjønner jeg først nå, når jeg har sluttet med Seroxat.
Min historie: Jeg fikk en kreftdiagnose i 1987. I elleve år var jeg inne på sykehuset til kontroll fire ganger pr. år ( = 44 dødsangs-opplevelser) for å sjekke om det hadde dukket opp igjen. I løpet av disse årene ble det flere ganger oppdaget nye svulster som ble fjernet med laser. I 1998 var det en ny lege på sykehuset som under undersøkelsen igjen oppdaget en svulst. Han ville ikke fjerne den med laser, men skjære den ut slik at den kunne analyseres for kreftceller. Jeg var så sliten og regnet ikke med å leve særlig lenger, så jeg tok ut alle sparepengene mine og dro på min livs verste sommerferie fylt av angst og tårer.
Etter tre uker ferie dro jeg på postkontoret og hentet posten. Der lå brevet fra sykehuset med resultat av prøvene. Tenkte jeg bare skulle kaste det. Jeg visste jo hva som sto der.
Men jeg stålasatte meg og åpnet brevet. Jeg satt i bilen utenfor postkontoret og fikk hele livet mitt snudd på hodet. Brevet inneholdt resultat av prøvene. Legene kunne ikke finne snev av kreftceller i vevet, og den patologiske prøven fra elleve år tilbake var analysert på nytt. Det hadde ikke vært kreft den gangen, heller. Det var en form for betennelse jeg hadde.
Jeg hadde vært kreftpasient i elleve år uten å ha kreft! Min første reaksjon var lettelse og glede. Jeg gråt og lo om hverandre. Så kom bitterheten. Jeg var 25 år gammel da jeg fikk kreftdiagnosen og 36 da jeg ble "erklært" frisk. Elleve bortkastede år med dødsangst, ingen fremtidsplaner og til tider dype depresjoner.
Etter denne historien ble jeg hypokonder. Stolte ikke på leger lenger og lurte på om de kanskje hadde tatt feil.
Jeg fikk en skrekkelig reaksjon denne høsten. Fikk ikke puste, svimet av og gikk ned tjue kilo på to måneder.
Da måtte jeg krype til korset og ta imot Seroxat som legen lenge hadde mast om at jeg skulle begynne med.
Livet mitt ble snart en avslappet tilværelse hvor jeg var mer eller mindre likeglad med det meste. Jeg la på meg tretti kilo, gadd ikke å betale regninger innen forfallsdato (noe jeg alltid har vært svært påpasselig med), synes de fleste mennesker var uinteressante og mistet all interesse for sex.
I løpet av de siste seks årene har jeg grått to ganger. Det er unaturlig for en "levende" kvinne på 41 år !
Jeg har selv valgt å slutte med Seroxat. Brukte tre måneder på å trappe ned, men abstinensene dukket opp alikevel. Jeg er også som flere andre på denne nett-siden nevner: svimmel, får "støt" når jeg beveger hodet eller øynene, konsentrasjonsproblemer og har vanskeligheter med å sovne. Jeg har kastet resten av tablettene, og kommer ALDRI til å røre slike medikamenter mer.
Jeg har ingen depresjons-symptomer eller angstanfall. Føler meg harmonisk.
Men jeg sitter nå med samme spørsmål som de fleste andre: Hvor lenge varer disse abstinens-symtomene?
Når er jeg fult restituert?
Seroxat...
I over 2 år nå har jeg gått på antidepressivaen; Seroxat. Jeg har tatt min daglig dose, uten å bry meg noe særlig om det. Jeg har gjort alt for å slippe tankene, følelsene og sinnet. Jeg vet hvor mye som er innestengt i meg, og har ikke hatt lyst til å slippe dem ut. For da vet jeg hvilket helvette det hadde blitt.
Men nå ser jeg en annerledes verden. Manipulering, leger som bare skriver ut piller - uten å virkelig tenke seg om.
Jeg er en av mange som har opplevd forferdelige bivirkninger av seroxat. Etter en alvorlig depresjon for 2 år siden, bestemte jeg meg for å stole på legen min, ta de pillene, som skulle gjøre livet mitt så mye bedre.
Fikk beskjed om å gå på medisinen i ett år. Jeg var ute av depresjon etter ca. 5 uker, men noen ganger hendte det jo at jeg glemte å ta Seroxat på et par dager og opplevde grusomme abstinenssymtomer. (kvalme, svimmelhet og vansker med å stå på bena) 10-20 minutter etter å ha tatt en pille var jeg helt fin. Og den tiden fra man tar pillen, og til de skal virke, er et helvette. Man har det verre enn noen gang før, og tror man kommer til å dø. Og jeg synes ikke det skal
være sånn. Rettere sagt: JEG vil ikke være sånn! Ikke faen om jeg skal være avhengig av noe som gir meg slike tanker. Aldri i livet.
Seroxat gjør meg kald innvendig. Påklistret smil, helvette invendig, ufølsom, tankeløs.. livet mitt går videre, mens jeg sitter halvsløv og bare ser på.
For å slutte med seroxat, har jeg time til legen i morgen. Jeg kommer til å kreve at dem legger meg inn. Aldri om jeg klarer å slutte alene. Jeg kommer til å være svak, og ta noen piller, for å føle meg bedre. Og det er ikke småtterier av piller jeg må ta hver dag. 80 mg, som tilsvarer 4 tabletter. Og etter mye lesing på Internett, har jeg funnet ut at den vanlige dosen for selvmordskandidater (noe jeg ikke er), er på MAX 2 piller. Så hvorfor har legen min skrevet ut den dosen til meg? Dette skal hun virkelig få høre i morgen.
Ødelagt av Seroxat
Jeg er en av mange som har opplevd forferdelige bivirkninger av seroxat. Etter en alvorlig depresjon (utløst av et dødsfall i nær familie) ble jeg i 94 innlagt på Gaustad sykehus. Jeg var av den bestemte oppfatning at jeg ville klare meg uten medisin, men legene var så pågående, og med ordene "dette er en ny type antidepresiva med nesten ingen bivirkninger - du har ingenting å tape". begynte jeg med seroxat. Fikk beskjed om å gå på medisin ett år. Jeg var ute av depresjon etter ca. 5 uker, men etter at jeg var utskrevet hendte det jo at jeg glemte å ta Seroxat på et par dager og opplevde grusomme abstinenssymtomer (kvalme, svimmelhet og vansker med å stå på bena) 10-20 minutter etter å ha tatt en pille var jeg helt fin. Men jeg likte ikke de bivirkningene jeg fikk mens jeg sto på med. Jeg ble veldig avflatet følelsesmessig,og min seksuallyst forsvant totalt, det gjorde også min evne til å få orgasme. Jeg ville ha mitt gamle jeg tilbake, og siden jeg ikke var deprimert lenger begynte jeg en meget forsiktig nedtrapping - over flere mnd. Ca. 3 mnd. etter min siste pille begynte jeg å sove dårligere og fikk store konsentrasjonsproblemer samt ble ganske deppa. Jeg var livredd for å havne i en dyp depresjon igjen så jeg begynte på seroxat. Det jeg ikke skjønte den gangen var at pillene hadde forandret hjernens kjemi. Etter 2 uker var jeg bra igjen. Jeg gjentok samme nedtrappingsplan 2 år senere og opplevde det samme. Det var et helvetes slit å slutte, måtte alltid passe på å ha piller tilgjengelig, følte meg som en narkoman.
Så etter å ha gått på piller i mer eller mindre 8 år (kun 10 mg. seroxat pr. dag) trappet jeg sakte ned over en periode på ca. 10 mnd. De første 2 ukene uten med. var faktisk ok, jeg fikk litt mer tak i følelsene, men etter ytterligere 2 uker fikk jeg helt plutselig et adrennalinkick som ikke lar seg beskrive med ord. Jeg sprang bokstavelig rundt i huset og hjertet hamret vilt. Skjønte med en gang at det skrev seg fra de hersens pillene. Denne episoden ble etterfulgt av en euforisk tilstand -der jeg skjønte "alt". Klarte ikke å sove, lå i sengen og ristet, så ble jeg overmannet av et angstanfall som varte i et par timer - grusomt (har aldri hatt angst før). Dette skjedde for 2 år siden, jeg kan faktisk føle det fysisk i hodet - det er som om øvre del av pannen har "løsnet". Jeg sover fortsatt ikke, og hjertet pumper i hurtigtakt hele døgnet.
Jeg var en meget oppegående dame i full jobb med mange venner og et rikt sosialt liv. Nå går det mot uføretrygd og ensomhet og en vedvarende smerte.
Hvis du som leser dette akkurat har begynt på antidepr. er mitt råd selvfølgelig SLUTT. Depresjoner går over av seg selv, kanskje kan akupunktur hjelpe.
Leser du engelsk - gå til
http://www.yahoo.com og gjør et søk på seroxat der vil du finne mange innlegg om skadevirkninger som jeg har hatt, men ikke orker å skrive om her.
En ting er iallfall sikkert, legene vet ikke hva de snakker om, de er styrt av legemiddelindustrien.
Jeg kan også nevne at jeg hadde en dyp depresjon for 20 år siden (akutt utløst av en traumatisk opplevelse) Det tok meg et halvt år å bli bra (uten medisiner), men jeg var veldig sterk og i kjempeform da den var over.
Medisinene ødelegger hjernens evne til å lege seg selv. Det har jeg smertelig fått erfare.
Cipramil og kvalme
Jeg begynte å gå til psykolog for tre år siden (da jeg var 16), fordi jeg fikk et sammenbrudd på rådgiverens kontor. Ved mitt første møte med psykologen, sa hun at hun mente jeg var deprimert og sendte meg til en spesialist på depresjon. Der fikk jeg også en lege som skrev ut resept til meg på 20. mg Cipramil.
Jeg begynte å ta dem, og merket selv at jeg ble bedre.Fikk nesten ingen bivirkninger, utenom munntørrhet. (Jeg skal for andre gang på sykehuset for å reparer tennene mine.).
Noen dager med nedturer forekom, men mesteparten av tiden var jeg som alle andre, ikke depressiv.
Etter å ha gått på Cipramil ett år, sa legen min at jeg skulle slutte. Jeg begynte å trappe ned. Etter en måneds seponering sluttet jeg helt, og da ble jeg helt utenfor. Jeg ville bare ligge i senga, og jeg gråt nesten hele tiden.
Psykologen og legen mente at det var for tidlig for meg å slutte på Cipramil, så jeg begynte på medisin igjen. Da ble jeg kvalm, og kvalmen sluttet ikke. Jeg prøvde flere typer antidepressiva, (Zoloft og Effexor), men kvalmen forsvant ikke.
Nå er det ett og et halv år siden jeg ble kvalm og jeg er det fortsatt. Jeg prøver igjen å slutte med Cipramil i håp om at kvalmen skal bli borte.
Fastlegen min har sendt meg til ultralyd og tatt mange blodprøver for å finne ut om det er noe annet som gjør meg kvalm, men uten hell.
Jeg kan ikke ta bussen, ikke gå langt, ikke gå på skole, ikke jobbe, ikke kjøre langt. Jeg tar fjernundervisning som jeg betaler for(25 000kr.), fordi jeg ikke kommer meg til skolen.
Håper at jeg blir kvitt kvalmen når jeg slutter med Cipramil, slik at jeg får livet mitt tilbake.
Hvis noen har opplevd det samme, eller bare trenger noen å snakke med, mail meg på
rita_b_h@hotmail.comHelsevesenets hellige ku
"Etter lykkepillene er jeg blitt en ikke-person med et ikke-helseproblem. I 4 år nå har jeg forgjeves forsøkt å bli hørt av noen innen helsevesenet, men det er bare døve ører å finne overalt. Ingen lege har så langt villet
hjelpe meg å rapportere bivirkningene jeg har hatt. I 4 år har jeg slitt med angst og selvmordstanker. Jeg hadde ingen av delene før jeg gikk de to månedene på lykkepiller. To måneder - det var alt som skulle til for å legge livet mitt fullstendig i grus."
Les hele historien >>
Cipramil og leddsmerter
Jeg begynte å ta cipramil for 1 1/2 år siden, mot depresjon og angst. Etter legens anbefalinger tok jeg opptil en tablett hver dag, men merket etter et halvt år at jeg fikk smerter i leddene. Jeg prøvde å trappe ned, men forholdene lå ikke helt til rette for det ennå.
I vår fikk jeg psykolog og begynte å ta mianserin. Det gjorde at søvnproblemene forsvant hel og mye av angsten. I sommer fikk jeg veldig vondt i anklene, fingrene og tærne.
Psykologen har anbefalt meg å fortsette med cipramil, men jeg har trappet ned i løpet av flere måneder. Nå tar jeg bare en ca. åttendedel i uka og merker at smertene forsvinner. Om en uke tar jeg ingenting. Jeg har trappet opp trening, som hjelper. Kinesisk balanse-te hjelper også, den er dyr, men hjelper mot tristhet og renser kroppen.
SSRI og alkoholproblemer
Jeg er en mann på 41 år som har et periodisk drikkeproblem. Jeg er med andre ord alkoholiker. Det er svært mange år siden jeg innså at løsningen for meg nå en gang ligger i å aldri noensinne røre en flaske øl.
Jeg fungerer vel i mine edru perioder som kan vare fra en måned til et helt år av gangen.
Men periodealkoholismen er sett på som den mest irrasjonelle av alle typer alkoholisme. Mange
psykologer tror at den måten å drikke på har sin årsak i en eller annen form for selvdestruksjonsønske. Det tror faktisk jeg også. Det kan nemlig til tider virke som om jeg skal rive ned alt jeg har bygget opp når jeg ramler på fylla.
Bak meg ligger mengder av havarerte forhold og oppsigelser.
Jeg er ikke normalt depressiv, men blir det selvfølgelig etter en "kule" I den forbindelse gikk jeg til lege. Han mente løsningen var Cipramil....
Jeg forbanner den legen i dag. Aldri har jeg vært verre. Aldri har jeg drukket så tett, og enda verre: Aldri har jeg funnet på så mange fullstendig sinnsyke ting. Jeg ble en fare for meg selv og andre, og det hele endte med innleggelse.
Jeg har nå i ettertid undersøkt blant andre alkoholikere om deres erfaringer med tungt
alkoholforbruk på SSRI-preparater. Alle sier det samme: En total personlighetsforandring av ekstremt negativ art.
Jeg tror faktisk ikke det forsket på hva som skjer når alkoholikere får SSRI-preparater.
Jeg føler meg som en forsøkskanin.
Abstinens...
Jeg hadde en tung periode i vinter hvor jeg slet med personlige problemer. Jeg tok til slutt tak i disse og begynte å gå til samtaler hos en terapeut. Dette hjalp, men jeg var sliten, sov lite og gråt for ingenting. Så var det en del problemer på jobb som gjorde alt værre. Jeg gikk til legen og fikk sykemelding for å kunne "komme" meg igjenn. Så Tilbød han med Seroxat. Jeg er ikke glad i å ta medisiner, men han kunne forsikre meg om at dette inneholt stoffer som finnes natrulig i kroppen og at det ikke var vanedannene. Jeg var sliten og lei av å ha det slik jeg hadde det og sa ja takk.... Fikk noen milde bivirkninger som: mye svette, hetetokter, svimmelhet og søvnløshet.
Nå har jeg det mye bedre og ønsker ikke å gå på medisiner. Sluttet med Seroxat for 5 dager siden, etter å ha gått på det i ca 5 mnd.
Nå er jeg litt ustabil, tar lett til tårene, er svimmel og litt aggressiv.
Er det farlig å slutte brått på seroxat, eller er det farligere å gå på seroxat, kan de symptomene jeg nå har være varige? Er jeg skadet for livet?
hilsen en som mener at samtaler og støtte er bedre en medesiner. Det er en lettvint løsning, for mange med milde depresjoner.
Mine erfaringer med Seroxat...
Jeg er en jente på 25 år, som begynte på seroxat for ca. fem mnd. siden, etter det gikk alt nedenom og hjem.
Jeg har alltid klart og ta vare på meg selv, alltid sett på meg selv som en sterk og selvstendig person som hadde det vanskelig inni meg , men ikke mer en jeg kunne takle selv. Jeg har alltid vært som en sten som står stødig , en sten som alle kunne komme og snakke med,som bare var der og lyttet.. Man kan jo ikke regne med at en sten har problemer heller,? ihvertfall trodde ikke mine venner det.. Jeg var bare der jeg, og var morsom og bra og snakke med..
Men etter og ha følt meg super deprimert i ett par år, var jeg hos legen min en dag, og han spurte om jeg hadde det bra?? Jeg sa nei, og jeg fikk seroxat etter lange samtaler, og utfylling av div papirer for og stadsette hvor deprimert jeg var.
Men det jeg begynte å føle etter ca to mnd var at jeg ble veldig kald, dreit i alt og alle, jeg gadd ikke sitte og høre på noen, jeg hadde jo mine egne problemer, jeg gadd ikke ta tlf, jeg ville bare være alene , jeg som alltid har vært stoff motstander, prøvde kokain., syntes det var drit kult, jeg fikk knall selvtillitt av det . Jeg begynte og drikke midt i uka, fordi jeg hadde et stort behov for og drikke, og jeg stoppet ikke før jeg ikke husket mer, i det siste har mange kvelder gått bort i er rus. en gang fant min mor meg bevistløs på stue gulvet med en kniv i hånden, jeg hadde kuttet over puls åren, ble sendt rett på psykriatisk avd, sa hade til min famile og sa at jeg aldri ville se de mer fordi jeg ville dø, vi sees om noen år når dere dør hadde jeg sagt, skrev meg ut selv etter tre dager, når jeg kom inn trodde de jeg var szisofren, fordi jeg snakket som om det var flere personer inni meg, plutselig hyggelig, så bitch.
Jeg har også kuttet meg opp mye på armen fordi jeg har hatt et behov for og føle smerte , få et kick?? høres sykt ut, jeg vet det.. Det er flaut og si det, men nå har jeg masse arr på armen. og jeg vet ikke hvorfor jeg har gjort det mot meg selv..
Det mest skremmende er jo og høre hva en har gjort når man har gjort helt fjerne ting, som man ikke husker.
Det begynte med en depresjon jeg kanskje hadde taklet hvis jeg hadde pratet med en psykolog? men det utviklet seg til at jeg har hatt de værste mnd i mitt liv hitills. jeg driver og trapper ned på seroxat nå, slutter helt om en uke. Og da håper jeg at jeg får snakke med en psykolog, og vil føle meg bedre..For jeg har aldri tenkt så mye som jeg har gjort de siste mnd.Og det har bare vært masse angst tanker, om hva tenker de om meg nå osv.. Jeg kommer aldri til og bli i nærheten av og bli en sten for noen av de igjen.. Det er kanskje bra, men det ga meg også noe at folk stolte så mye på meg at jeg jeg var den stenen. Nå føler at jeg har mistet sååå utrolig mye pgr av at seroxat har *fucket* opp hodet mitt
Takk for at du leste dette....................
C
Cipramil - Eraringsutveksling ønskes
Heisann.
Jeg vil gjerne dele mine erfaringer med cipramil.
Har vært plaget av depresjon og angst siden barndommen. Tror jeg har naturlig anlegg for det. Født med det. Vet at min mor har hatt depresjoner, og min bestemor og oldemor, vistnok.
Var 15 år første gangen min mor sendte meg til lege. Hun var bekymret. Jeg lå på rommet mitt og stirret ut i løse luften i timesvis. Gråt en del og var innesluttet. Problemer med å sove. Legen skrev ut nozinan, så tolvon10 mg, 30mg, 60 mg. Ble bare trett og sløv.
Så ble jeg sendt til psykiater. Hun himlet med øynene og kunne ikke skjønne at jeg hadde fått de gamle medisinene.
Hun fikk en legevenn til å skrive ut cipramil 20 mg. Jeg tok dem i bare 3 uker. Ung og utålmodig som jeg var sluttet jeg da jeg ikke følte at de virket - UTEN nedtrapping. Skulle forresten ikke tro det var nødvendig etter bare 3 uker. Men i to dager var jeg inne på rommet mitt med en hysterisk angst. Jeg lå og vred meg på sengen, rugget frem og tilbake og slengte rett som det var ting i veggen. Det var helt grusomt.
8 år senere oppsøkte jeg lege på nytt. Jeg var villig til å gi cipramil et nytt forsøk, siden depresjonen min var blitt værre. Hadde kuttet ut all kontakt med venner. Følte meg ikke verdig til å ha venner. Ikke verdig til å puste luft. Stygg, og dum. Foraktet av alle.
Cipramil ga meg livet tilbake. Jeg ble utadvent og glad igjen. Klarte å ikke bry meg om hva andre syntes om meg.
Livet var herlig i et par uker, men så falt jeg helt sammen igjen.
Oppsøkte legen på nytt og fikk øket dosen. Samme gjentok seg. Jeg fikk et glimt av en normal tilværelse, før depresjonen tok overhånd igjen.
Nå er jeg mer deprimert enn noen sinne. Hadde vært deprimert så lenge at jeg ikke visste hvordan det var å ha det bra helt til jeg begynte på Cipramil. Den ga meg kortvarig lykke, og tok den i fra meg igjen. DET er grusomt. Hvis noen har opplevd noe lignende, at virkningen bare ga seg, så la høre fra dere.
aragorn2@online.no.
Å slutte med Seroxat
Siden 1987 har jeg (mann 34) hatt noe angst i varierende grad. Først i 2001 forsto jeg at dette var noe som jeg måtte ta alvorlig. Da fikk jeg tilløp til panikkangst og kjente en urolighet i meg som ikke ville stoppe. Ettersom gode psykologer ikke vokser på trær måtte jeg vente lenge eller betale dyrere og få hjelp med en gang. Legen min smilte og sa at Seroxat er nok løsningen: "Ta dette og det er ganske sikkert at du glemmer hele angstproblematikken."
Naiv var jeg sikkert når jeg tok imot middelet. Men ettersom jeg da hadde tatt Sobril et par uker, og ettersom legen mente at Seroxat var mye snillere valgte jeg å prøve.
Den første dagen merket jeg ingenting. Men den andre natten våknet jeg med rare tanker tvangstanker og svært sterk angst. Ord og bilder satte seg liksom fast i hodet mitt og selvom jeg intellektuellt sett kunne si til meg selv at dette var bare tull så var bildene skremmende og fremmede.
Neste morgen følte jeg at jeg burde legges inn. Jeg var redd for å skade noen hvis jeg ble gal. så jeg gikk altså fra og være urolig og utilpass uten Seroxat til å føle meg skikkelig syk etter to døgn med Seroxat. Jeg kombinerte etter samråd med legen Sobril og Seroxat og etterhvert fungerte Seroxat ok for meg. Følte meg flat men fungerte i det daglige. Jeg har nå tatt Seroxat i et år og trappet rolig ned. I dag når jeg skriver dette har jeg sterke abstinenser fordi jeg har ikke tatt noen piller på to døgn. Alle nedtrappingene har vært ubehagelige. Jeg føler det som jeg har influensa ganget med ti i hodet og føler meg svimmel og kraftløs. Våkner om natten av at det liksom går elektriske støt gjennom hodet sammen med en eller annen slags lyd, ligner på trege kraftige pulsslag i ørene. Jeg skal i gang med ny jobb og håper jeg takler det. Jeg er redd. Men føler at jeg psykisk er frisk etter gode samtaler med psykolog. Hadde jeg bare vært klar over hvor ekkelt det ville være å begynne med Seroxat. Jeg unner ingen den jævlige natten hvor tvangstanker og bilder festet seg. Eller ukene etterpå hvor jeg ikke følte meg trygg for omgivelsene.
Nå skal jeg prøve å komme gjennom abstinensene. Kanskje jeg klarer det? Men en ting lurer jeg på...er virkelig Seroxat mindre alvorlig enn å ta Sobril en periode?? kombinert med terapi?
Tenk hvis jeg kunne fått snakket med en bra psykolog istedet. Jeg betalte etterhvert dyrt for å gå til psykolog selvom jeg ikke hadde råd. Må bare takke henne (psykologen) for fleksibiliteten hun viste. Til slutt vil jeg bare ønske alle som slåss med Sir Oxat eller bare rett og slett har det vrient, lykke til.
Abstinenser ved seponering av seroxat
Jeg har for såvidt hatt god hjelp av seroxat som jeg har brukt i 3 år nå,mer eller mindre sammenhengende.De værste bivirkningene jeg har hatt er ekstrem svetting og sukkerhunger(har tenkt på sjokolade og søtsaker 24 timer i døgnet-det er det første som har slått ned i tankene mine når jeg våkner om morgenen,og det kan kanskje kalles en antidepresiv virkning(!?),men ikke desto mindre en absurd virkning for meg som overhodet ikke har hatt det slik før)Jeg har også dermed hatt vektøkning( ca 10 kg) og jeg har vært plaget av svetting og insomnia.
De virkelig store problemene har kommet nå når jeg har sluttet med preparatet.Jeg føler meg nå veldig svimmel,kvalm,irritabel,på gråten,ekstremt hul og sulten,og jeg har disse "settene" eller "støtene" konstant i kroppen.Dette påvirker b.l.a synssansen min og jeg føler at jeg ikke klarer å tenke klart.Det føles som å ha feber hele tiden.Helt forferdelig!Jeg hadde ingen anelse om at man kunne få abstinenser etter seponering av dette medikamentet!Ingen leger har nevnt et ord om dette til meg! Det synes jeg er utrolig dårlig og uproffesjonelt på alle måter og jeg blir sjokkert og irritert når jeg leser at også andre brukere heller ikke er informert av sine leger-og når de spør legen sin så har ikke legen heller kunnskap om dette!
Det er i hvert fall utrolig bra at denne siden finnes!
Vennlig hilsen kvinne 31 år fra Oslo som gjerne vil ha mail fra andre med lignende erfaringer sendt til denne mailadressen.(
papyruspia@hotmail.com)
Teori om antidepressiva
Min tidligere samboer sier at problemene oss i mellom startet da jeg begynte på 20mg Cipramil mot nevrotisk depresjon i juli 2001. Jeg fikk mange av de kjente bivirkningene (skjelvinger, tørr i munnen, svimmel, rastløs), men ble opplyst av legen at disse ville gå over etter et par uker. Det gjorde dem til en viss grad, men allikevel føler jeg at humøret aldri har kommet seg opp igjen. Snarere tvert i mot!
Jeg svinger opp og ned som et ungtre i stiv kuling, og har blitt så umulig å bo i hus med at samboeren min måtte flytte for seg selv. Han var redd for å komme hjem til oss, da han aldri visste hva slags humør jeg ville være i. Det ene øyeblikket kunne jeg være blid som ei sol, men gikk jeg ut på kjøkkenet kunne jeg komme tilbake som en tordensky og spre edder og galle over ham for bagateller som en skitten kopp eller liknende.
Dessuten har jeg blitt mindre selvsikker, har utviklet angst for store sammenkomster med ukjente mennesker og takler ikke å ta kollektivt lenger pga panikkangst. Om dette har en sammenheng med AD er ikke bevist (foreløpig), men min psykiater mener at det kan godt være slik.
Selv har jeg begynt å se min sykdom som et helhetlig problem, og forsøker å finne ut at den dypereliggende årsaken til mine depresjoner. Disse har minket betraktelig, mens andre ting har blitt værre. Da spesielt bivirkningene. I min leges stressede hverdag er det mye enklere å skrive ut en resept på lykkepiller enn å ta seg fem minutter til å sette seg ned og virkelig snakke om HVA som plager meg. Bør det være slik? Ta en pille så blir alt bra?! Neppe...
Går nå til en terapeut som forsøker å se en sammenhengen mellom mine fysiske og psykiske problemer. Hun har hjulpet meg til å øke min egen energi ved å se innover i meg selv, ikke bare knaske piller dagen lang.
Bra at det settes fokus på det som ikke kommer frem på papiret som følger med legemiddelet!
A Brave New World
Som ganske ung og søkende lot jeg meg fascinere av Aldous Huxley's skrekkvisjon i romanen "Vidunderlige nye verden". Boken handler om et fremtidssamfunn med klonede mennesker som ved ethvert ubehag får utdelt vidundermedikamentet "Soma"
Det angikk meg ikke så mye den gang...
På begynnelsen av 90-tallet begynte jeg i terapi, for jeg hadde etterhvert innsett at bakenfor min eksistensielle angst lå det en del "grums"
Naturligvis ble det en tung prosess, og naturligvis opplevde jeg i denne perioden at angsten tiltok og ble ganske hemmende.
En dag foreslår min terapeut at jeg skal begynne på medisinsk behandling i tillegg til terapien for "å bli hurtigere frisk".
Jeg var veldig skeptisk. For det første anså jeg ikke meg selv som "syk", for det andre har jeg aldri tålt medisiner spesielt bra. Vi snakket lenge om dette, og hun fremla rapporter fra legemiddelprodusenten og diverse professorer og klarte til slutt å overbevise meg om at dette var helt ufarlig - det var unødvendig at jeg skulle gå rundt og "lide" (som om vi snakket om hodepine...)
Begynnelsen ble som forventet. Jeg hadde blitt informert om at dette kunne være ubehagelig. Så falt jeg inn i en total flathet. Etter ca. 8mnd begynte helvetet.
Sterke panikkanfall, mageproblemer, støt i hele kroppen, hudutslett , muskel og leddsmerter, lysømfindtlighet, kraftløshet, feberanfall og hormonelle plager.
Først fikk jeg vite at jeg måtte øke dosene. Da symptomene ble verre fikk jeg Sobril mot angst, Trilafon mot kvalme, Seroxaten ble byttet ut med et eldre AD - Sarotex som skulle hjelpe mot leddsmerter...
Jeg forsøkte å slutte, men jeg ble så syk at jeg gladelig tok imot enhver resept som ble foreskrevet. Symptomene var i følge legene ikke forårsaket av Seroxat, men av min "psykiske lidelse"!!!
Midt oppe i dette leste jeg en dag om en mann som saksøkte legemiddelprodusenten av Seroxat. Da jeg leste om hans erfaringer, så jeg til min skrekk at de stemte overens med mine.
Dette var første steg på vei til erkjennelsen av at jeg faktisk kjenner kroppen min bedre enn enhver lege. Jeg byttet behandlere, sluttet med medisiner og begynte klatringen opp mot et bedre liv.
Fem år etter har jeg ennå ikke nådd frem til akseptabel livskvalitet, men jeg merker at det går fremover... Tross alt.
Men aldri mer kommer jeg til å stole på "fagekspertisen". De og pillene har ødelagt helsen min, selvfølelsen, mitt sosiale nettverk og livsgnisten. Jeg har skjønt at jeg selv må bygge opp det de har revet ned. Og det skal jeg, men det tar tid.
Ja, jeg er bitter - ville ikke du vært det?
Seponeringsproblemer/ abstinenser
Jeg har i flere år vært bruker av SSRI-preparater. Fikk utskrevet Seroxat i 1996 på grunn av angst- og depresjonsproblemer.
Seroxat hadde en god effekt på meg i utgangspunktet. Dette ble kombinert med psykoterapi og jeg følte meg tidvis mye bedre. Har vært aktiv, både i jobb og privat.
I løpet av året 1997-1998 var jeg uten medisinering og angsten- og depresjonen kom etterhvert tilbake. Til tross var at jeg gikk i terapi en gang hver uke. Jeg startet da på nytt igjen med Seroxat og etter ca en måned kom den gode virkningen tilbake. Fremdeles kunne jeg ha angst, men det var til å leve med. I løpet av år 2000 tiltok angsten og jeg mistet energien, til tross for bruk av Seroxat. Jeg brukte i utgangspunktet en dosering på en tablett (20 mg) pr dag. Jeg økte ikke dosen. Legen anbefalte da å bytte preparet, da dette ofte kunne ha en god effekt.
Jeg fikk derfor utskrevet Zoloft i løpet av våren 2001.
Sommeren 2001 fikk jeg store problemer med koordinasjonen. Jeg fikk synsforstyrrelser, mistet balansen og følte meg utrolig svimmel. Jeg havnet på sykehus til en stor utredning, uten at de kunne finne noen fysiske symptomer.
I løpet av sykehusoppholdet ga jeg beskjed om min Zoloft-bruk og spurte om mine symptomer kunne ha noen sammenheng med bruken av dette preparatet. Jeg fikk til svar at dette IKKE hadde noen sammenheng. Ferdig med den saken. Jeg gikk da ut i fra at legene nok visste hva de snakket om. Det skal også nevnes at jeg fikk en følelse av at jeg ble sett på som nevrotisk, uten at dette ble nevnt direkte.
Jeg fortsatte min bruk av Zoloft, uten at jeg følte meg ovenpå igjen. Hadde urolig mage, ble ofte svimmel og var ofte irritabel, egentlig mye uten grunn. Det var som om det ikke lenger ga noen særlig virkning, selv om det nok "vernet" litt av følelsesregisteret.
I løpet av februar måned bestemte jeg meg for å kutte ut. Jeg hadde da kommet inn i en gruppeterapisituasjon. Jeg klarte ikke helt å bruke eller spille på hele mitt følelsesregistrer, fordi jeg hele tiden følte at jeg kom ikke helt inn til meg selv. Jeg brukte noen måneder på å kutte ut medisineringen. Jeg nevnte dette for min lege og fortalte at jeg aktet å slutte. Greit. Uten å si så mye mer om det. Jeg har ikke hatt kontakt med henne siden jeg begynte seponeringen i februar.
Gradvis trappet jeg ned og gradvis kom en rekke ubehagelige bivirkninger. Irritasjonen og sårbarheten ble forsterket, angsten kom tilbake i fullt monn og svetten har sildret. Magen har slått seg helt vrang og i tillegg har jeg opplevd noe jeg synes er høyst ubehagelig. Det er sterke fysiske "elektriske støt" i hodet og nakkeregionen. Det flimrer for øynene mine og jeg får opplevelser av at spesielle lyder blir utrolig forsterket. Det som er merkelig, er at ingen har hørt om dette tidligere.
Jeg finner ingen informasjon om at dette er en vanlig bivirkning og det kan jeg faktisk IKKE forstå! Jeg akter ikke å begynne på'n igjen for å unnslippe. Jeg akter å jobbe meg gjennom problemene, uten vern av kjemiske prosesser.
Finnes det noen - tidligere eller nåværende brukere av SSRI-preparater om sånne nedtrappingsbivirkninger? Hadde vært veldig takknemlig for å få informasjon fra dere om dere vet noe.
Send en mail til
tori@hjem.asFler erfaringer
Mail
Log ind
Tilmeld
OSS
Søg
